Mjøsund-gården – Mandag 1. november 2010

shapeimage_1-1

Det er grunn til å tro at den enbølte fjellgården ble ryddet en gang rundt år 1830. Det var Johannes Pedersen, født på Jøa i 1794 og døde i Mjøsund 8/5-1866, som såg mulighetene der inne i fjellheimen.

Han hadde sønnen Peder, født 6/12-1820 på Salsnes og døde i Dyrvika ved Lund. Johannes giftet seg ikke med guttens mor, Erika Sørensdtr. født ca. 1772 og døde på Skrøyvstad 31/7-1850. Nei, han giftet seg med Abigael Olsdtr. fra  Nubdal, født 1771, og døde som legdslem på Frøvarp i 1853.

Sammen hadde de to, av naturlig årsaker, ingen barn. Hun var 54 år da de giftet seg, men før hun ble gift hadde hun sønnen Henrik, født 1809. Hans far var Andor Roaldsen fra Inderøy. Abigael Olsdtr. var poståpner Lars Andersens oldemor. Hvordan det var å komme til Mjøsund, så å si med to tomme hender, for der og skape seg et levebrød kan en vanskelig forestille seg i dag, ja det er vel nærmest umulig. Men kom dit det gjorde de, og en heim ble det av det. Ikke så flott, sikkert nok, men de levde da over.

Hvordan forholdene en kunne være, så hadde de tjenestejente. Med henne hadde Johannes Pedersen en sønn, Peder Ulrik, født 18/11-1843, døde 20/2-1851. I 1843 var Abigael Olsdtr. 72 år, kanskje var dette forklaringen på mannens sidesprang. Peder Johannessen  kom til Mjøsund til sin far så tidlig at han bodde der da han ble konfirmert i 1837. I 1842 giftet han seg med Elen Eliasdtr. født i 1808. Hennes far var Elias Andreassen Løvø fra Fosnes. De fikk tre barn.

Det var: Seriane, født 7/4-1843, og Johanna, om hvem presten skriver i sin journal at hun var krøpling. Hun ble bortsatt til Ole Samuelsen, Skrøyvstad. Og så tilslutt gutten Magnus. Det eneste en vet om han er at fattigkommisjonen i Fosnes ikke kan se at han tilhørte dem. Barnas mor fikk ikke noe langt liv. Hun døde i 1847. Peder Johannessen forlot Mjøsund, og barna, som det alltid går hardest utover, ble bortsatt på legd.

Peder selv flyttet ned til Synnesmoen, der Henrikk Andorsen var nybrottmann. Henriks mor var Peders stemor, så han følte vel et slags tilhørighet der. Han fulgte forresten denne familien fra Synnesmoen til Liabogen, og ente sine dager der som ”Per Dyrvika”.

I Mjøsund ble forholdene stadig vanskeligere. I 1850 søkte Johannes Pedersen til kirkens myndigheter om at plassen Mjøsund måtte overføres til Fosnes. Etter å ha versert i forskjellige beslutningsorganer, kom saken til Fosnes formannskap.

15/4-1851 var det budsjettmøte på Årnes, der formannskapet og representantskapet deltok. Pungt 2 på dagsordenen fikk denne behandlingen: ” Foredroges til angivendes erklæring en av hrr. Sogneprest Wessel-Berg, under1. forrige måned oversendt skrivelse fra Namsos prostei, av 24 de februar sistleden til like med 3 bilag angaaende et forslag fra amtmannen i Nordre Trondheims amt om at plassen Mjøsund maa bli at henlegge til Fosnes prestegaard. I anledning ovenstaaende maa nærværende kommunerepresentasjon tillate sig at ytre at den ikke kan tillate sig at bifalle den foreslaatte henleggelse av plassen Mjøsund til Fosnes, da samme på grunn av omstendighetene, sannsynlig vill paadra Fosnes kommune betydelige forøkende fattig – og skoleutgifter.

Den bemeldte plass har en isolert og for de alminnelige næringsveier temmelig ubekvem beliggenhet. Den nuværende oppsitter på plassen lever i fattidom, baade han og hans kone er helseløse, deres barn er vanartede og daarlig oppdratte.

Det er saaledes at anta at disse folk vil falle kommunen til mange bekostning, hvilket denne kommune ikke ville være tjent med. At bemeldete oppsitter, som det ellers har vært en hendelse at se ved Fosnes kirke, helst ønsker at sogne til denne, hvortil han har en ulik lengre vei enn til Kolvereid, har formentlig sin grunn dertil at han finner det besværligere at reis over landet til sistnevnte kirke, enn at reise efter Salens vann og siden sjøveien til Fosnes”.

Det ble altså ingen overføring til Fosnes, men man hadde ingenting imot at oppsitteren i Mjøsund søkte kirken i Fosnes. Det var også noen flere om og men, uten at det har betydning for historien. Kanskje får leserne et inntrykk av hva det ville si å være fattig i ”gode” gamle dager. Men det var også gode perioder på den enslige gården, da med helt andre oppsittere.

Den tragiske utviklingen for Mjøsundfamilien utspant seg selvfølgelig over et antall år. Peder Johannessens barn ble nok boende hos besteforelderene noen år etter at faren forlot dem, men så måtte de på bygda. Deres videre skjebne er ukjent, noe som kan hjelpe på nattesøvnen til oss som ikke kjente dem.

Om Peder Johannessen kan det fortelles at han etter å ha kommet ned til Synnesmoen, allerede i 1849 hadde en datter med pige Elen Kristine Olsdtr. født 1807. Hennes foreldre var: Ole Jamt og pige Berthe Larsdtr. Øksning. Barnets navn ble Elen Sofie, født 21/12-1849. Hun ble gift 27/12-1876 med Peder Eilert Sveinsen, født 25/6-1837 i Inderøy.

De er ikke registrert i Kolvereid senere, så en kan nok gå ut fra at de flyttet til hans hjemmplass. Johannes Pedersen og tjenestejenta slet seg igjennom noen år til. I 1852 kom kona, Ablgael Olsdtr. på legd, og hun døde i 1853. Hvor lenge tjenestejenta holt ut, vet en ikke sikkert, men det er trolig at da sønnen døde i 1851 mistet hun lysten til å være der lenger.

I 1848 kom det leieboere til Mjøsundgården. Det var Kittil Nilsen fra Ål i Hallingdal og kona Astri. De hadde med seg tre barn.

Det var: 1. Nils, fodt 1837 i Ål, senere eier av Skaftnesmoen, br, nr, 4.

  1. 2.Knut, føft, 1839 i Ål
  2. 3.3. Gurine født 1848 i Mjøsund og døde 2/4-1875, ugift.
  3. 4.4. Guri født 7/9-1849 i Mjøsund.

Kittil Nilsen ble i Mjøsund bare i noen år, så fikk han bygselsbrev på en gårdpart på Storvedde i Nærøy, og senere på Moen under prestegården på Kolvereid.Så går det noen år vi ingenting vet om livet i Mjøsund.

I ca. 1863 eller 64 kommer en ny familie til fjellgården, og Johannes Pedersen fikk da kår. Den nye bygsleren var svensk og het Ole Kristianson Phil, født i Jungdal i Sverige, gift med Anna Bergitte Medin, født i Åre i Jemtland. De hadde 9 barn. Den eldste var Katrine Edvinde Lie, gift med Ole Tørrisen, født 1834 i Åsnes. Den yngste av de 9 het Karoline, døde 6/11-1872, bare 20 dager gammel.

Denne familien fikk sving på gårdsbruket i Mjøsund, og ved matrikkel-forarbeidet av 1865 hadde de 1 hest, 5 kyr og 8 sauer. Mesteparten av buskapen må de ha hatt med seg, og det gikk nok an å leve på en fjellgård når en var så godt rustet. I 1866, nermere bestemt 8.mai, gikk Johannes Pedersen gjennom isen på Mjøsundvatnet og drukner. Dermed var kårkallen ute av sagaen.

Ole Kr. Phil innså, imidlertid etter noen år, at å lede der inne med 2,5 mils vei til bygds, var for strevsomt. Han begynte å se seg om etter en gård i bygda, ja han kom til og med  så langt at han skrev kjøpekontrakt med Kristian Nilsen Lundeli,(Lian). Prisen var satt til 200 spesidaler. Men Kristian Nilsen, som også var svensk, var kanskje ikke så god og ha med å gjøre. Ole Kr. Phil trakk seg i alle fall fra handelen og kjøpte Selvågen i stedet. Der var han til 1886, da flyttet han tilbake til Sverige, hvor han selv døde og kona og sønnene reiste til Amerika.

Så var Mjøsundgården ledig for ny brukere igjen. Den som nå flyttet inn var Elias Johnsen, født 9/6- 1815 i Tunsjødalen, døpt i Frostviken i Sverige. Han var gift med Sofie Magdalena Andreassdtr født 12/6-1816, og døde på Høylandet 25/7- 1864. De hadde 10 barn. Sofie Magdalena ble syk på sinnet og bortsatt tilforpleining i Bjørlia på øvre Høylandet og døde der. Det ble datteren Lelise som fikk stå for det som var av husholdning. Lelise var født 16/6-1841 og døde ugift 4/10-1905

2. Johan Eliassen, den berømte bjørneskytteren, født i Grytbogen 3/8-1843

3. Andreas født 28/11-1845. Bjørnejeger han også.

4. Janette  født 4/1-1848 på Hjelmsøya.

5. Elias Matheus født 18/6-1850 ved Austvatnet i Roan.

6. Jakob født 1/12-1852 i Flatanger.

7. Thomas født 25/7-1855 i Flatanger. Han var den tredje av bjørnejegerne.

8. Marie født 1857 ved Mjøsundvatnet døde 1884.

9. Marit født 19/12-1859 ved Mjøsundvatnet. Utv. til U.S.A

10. Inger født 30/9-1862

Elias Johnsen og familien bodde fast ved Mjøsundvatnet fra ca. 1857. Han hadde en del rein, men for lite til å leve av, og ungene måtte ut i tjeneste så fort de ble store nok til det. Det fortelles også at han forsøkte å dyrke lit jord lenge før han fikk bygslet Mjøsundgården. Dette skjedde 18/6-1872, mot en årlig avgift på 2 specidaler + gårdens øvrige skatter og avgifter.

Det er ikke utrolig at han fikk overta noe av buskapen av Ole Kr.Phil, for i 1875 hadde han 1 hest, 2 kyr og 1 ungdyr. 8 sauer og 8 geiter. Men ungene flyttet ut etter hvert og i 1891 var Elias eneboer i Mjøsund.

Gårdsbruket var det for lengst slutt med. Det som hjalp han nå var en utrolig nøysomhet. Han saltet lemen og mus i et traug, og han sa klart i fra at ”hain mus e en god liten kjøtt, men hain røyskatt e en seig en sattann”

Det eneste han ikke klarte å vri ut av en karrig natur, var krutt, bly og kafé. Ja, og litt kamferbrennevin, det måtte til om noe kom på. Og det hendte da vist ofte nok. Elias var blitt en gammel mann nå, og velmenende i bygda fik satt opp en hytte til ha innerst i Galtnes-seterbukta, og der skulle han bo under tilsyn.

Elias kunne ikke glemme sitt elskede Mjøsund, og han stakk av så fort han fikk anledning. Omsider ble han bosatt på Stadsøya, der han døde i 1908. Altså 93 år gammel. Det var tæl i den gamle gubben. Det er mange i dag som er glade i Mjøsund og naturen der inne, en kan bare ikke leve av det.

Comments are closed.